Del 1 Når vi spiser på skam, sorg, savn, samvittighet.

Hei alle sammen!

Nå er jeg på vei til Stavanger for å delta på en fagdag for Pårørendesenteret, og dette er en dag som bærer stor betydning for meg. Jeg er her både som pårørende og som fagperson, og jeg skal holde et innlegg om min personlige historie. Og jeg vi dele mine tanker om hvordan hjelpe flere som har det liket som jeg hadde det. Denne opplevelsen jeg sitter med nå, er at dette er er både tung og utfordrende, men også utrolig viktig.

Min kontakt med Pårørendesenteret startet fordi jeg følte en sterk trang til å nå ut til de som har det slik jeg hadde det før. Da jeg var liten, fantes det ingen som tilbød hjelp. Jeg følte meg ikke sett, hørt eller forstått. Det er derfor jeg nå står frem og deler min historie, til tross for hvor vanskelig det er.

Min Oppvekst og flykt til rus

I min barndom opplevde jeg noe traumatiserende. Jeg ga beskjed, men ble ikke møtt, de nærmeste gjorde det e trodde var riktig, helsepersonell gjorde alt verre. Jeg begynte å ruse meg allerede som 12-åring, ikke for å tøffe meg eller på grunn av påvirkning fra venner, men for å slippe å kjenne på følelsene mine. Jeg fant trøst i rusen, dette var starten på en farlig vei.

Det var ved en tilfeldighet  at jeg så et program om barn i Brasil som sniffet lim for å sove. Som en ung jente tenkte jeg at dette var noe jeg kunne prøve, det virket deilig da jeg hadde problemer med innsving.. Dette ble min hemmelige flukt fra en virkelighet som var altfor smertefull å håndtere.

Pårørende til Ekstremisme

Min oppvekst var også preget av en bror som ble radikalisert og kjent som nynazist. Det var en utrolig tung byrde å bære, spesielt siden jeg følte et sterkt behov for å hjelpe ham. Min mor håndterte situasjonen ved å flykte til jobb, mens jeg tok på meg ansvaret for å redde min bror. Jeg begynte å spise på følelsene mine.  

Radikalisering er en kompleks og destruktiv prosess. Jeg lærte tidlig at når noen blir fanget inn i slike miljøer, er det utrolig vanskelig å nå inn til dem igjen. Dette førte til at jeg studerte antropologi for å forstå hvorfor noen velger slike veier, mens andre ikke gjør det. Vi var jo vokst opp i samme hjem, med stort mangfold i nærmiljøet, hvor vi lærte at alle hadde samme verdi og fortjener lik respekt. 

Det jeg har forstått, er at min brors valg handlet også om flukt. Jeg rømme til sniffing og mat som barn for å flykte fra virkeligheten. Han flyktet jo også ved å rømme hjemmefra og fant sin plass i sitt nye miljø hvor han kjente på tilhørighet.  

Min Kamp med Mat og Følelser

Gjennom årene har jeg forstått at min kamp med overvekt var et resultat av følelsesmessig spising. Jeg brukte mat som en flukt, akkurat som jeg tidligere hadde brukt rusmidler. Dette er en realitet for mange som bærer på ubehandlet sorg og skam.

Diett og trenings fokuset ble min måte å ta kontroll på det lille jeg følte jeg kunne kontrollere i en vanskelig og kaotisk verden - mat inn og forbrenning ut.

Det viktigste jeg har lært, er betydningen av å bli sett, hørt og forstått. Barn og unge trenger denne bekreftelsen for å føle seg verdsatt og trygge. Hadde noen sagt til meg at de så meg og forsto min smerte, kunne mye vært annerledes.

Hvordan har DU det? I stede for å spørre hvordan det går med alle andre - bekreft at det må være vanskelig og at det er normalt å ha det vanskelig som pårørende. Jeg visste ikke en gang at jeg var pårørende. 

Veien til Helbredelse / bli hel ved å bearbeide

Jeg har brukt mange år på å jobbe med meg selv, og jeg har søkt hjelp for å bearbeide min fortid. Det har vært en tøff reise, men også en reise fylt med læring og vekst. Jeg ønsker å være den personen for andre som jeg selv trengte da jeg var yngre.

Det var som om lysbryteren ble skrudd på da jeg forstod hvorfor jeg ikke klarte å gå ned i vekt.

1. jeg spiste på følelser
2. Jeg var på diett -  konstant. Jeg ble diettspiseforstyrret. Dvs jeg fikk et problematisk forhold til mat. 

Mitt budskap til dere i dag er å ta følelsene deres på alvor. Ikke vær redd for å søke hjelp. Det er aldri for sent å bearbeide gammel sorg og skam. God mental helse er noe vi alle må lære å håndtere, det er ikke noen man blir født med. 

Som god fysisk helse trenger sine tiltak med nok bevegelse, søvn og de primære behov med tungt og godt kosthold og ren luft / vann. 

God Mental helse handler om å vite hvordan koble på hodet når det skjer vonde ting som kroppen reagerer på. Hvordan håndtere smerte? Hvordan håndere reaksjonene våre?

Har man ikke fått opplevelse av mental støtte i oppveksten kan dette læres ved å bevisst ha fokus på det - på lik linje som vi gjør tiltak om vi vil være fysisk sterke. Vi må gi kjærlighet og rom til oss selv. Forstå at du var verdt å hjelpe, og at det som skjedde var feil. Gi deg selv aksept på å føle - ja selv om det er barn i verden som har det verre enn slik du hadde det - det er krig og sult. Men dette er ikke en konkurranse om hvem som har det værst. For når du tar deg selv og dine sår på alvor kan de helbredes og du får det bedre.

Når du har det bedre har de det rundt deg bedre. 

Jeg håper at min historie kan være en kilde til håp og inspirasjon for andre. Vi er alle verdt å bli sett, hørt og forstått. Ta vare på dere selv og vær ikke redd for å be om hjelp.

Ønsk meg lykke til på fagdagen, og takk for at dere er her, leser og lytter.

Klem K!

PS: Lytt til episoden på Spotify her: HER!